Kong Olav i velkjent positur. I veikanten løper febrilsk to unge gutter for å komme med på Dagsrevyen!
Det er 18. juni 1975 og åpningen av en vei saltenfolket har ventet på i over hundre år. I Graddis ligger snyskavlene ned mot den nye grensestøtten som snart skal skrives i stein. Det er de to konger HM Olav og HM Carl Gustav som møtes.
For endelig skal den åpnes, mellomriksveien over det bratte Graddis inn i det vidåpne Sverige helt ned til Skellefteå. Et bilde viser kong Olav i tweed jakke og vadmels-nikkers marsjerende med fylkesmann Ole S. Aavatsmark. I veikanten springer to ville gutter: «No SKAL vi på teven!»
Fra innvielsesmiddagen på veistasjonen i Merkesnes. Kong Olav i samtale med helikopterpiloten Bjørn Helamb og hans mor, den legendariske flyktningehjelpersken Mimmi Helamb.
To tusen mennesker hadde møtt fram da den nye forbindelsen mellom Norge og Sverige etter år med anleggsdrift var blitt til 14 mil med asfaltert vei av beste sort. Forventninger til alt som skulle komme av handel, opplevelser og samarbeid var store. Noe var allerede på plass som Junkerdal turistsenter og Silverhatten hotell i Arjeplog som ved åpningen i 1970 ble omtalt som «hypermoderne». Snart var familier fra hele Salten på vei til ferie på svensk. Pite havsbad, isen Piggelin, fjortisforelskelser, utendørs basseng, cola på boks og grillsmog over nye femstjerners insteder steder som Kraja og Lufta camping.
Vei og sti fra Graddis fjellstue over mot den svenske Junkerälven og Strággajávre hadde det vært lenge før det ble lov å kjøre i 110 ved å passere en grenselinje. I evigheter hadde samene fulgt sine reintråkk fra de svenske skoger og fjell til sommerbeite i Norge. På 1880-tallet var min oldefar Kristen Olsen Rusaanes med broren Johan blant de mange som med hest og slede fartet over kjølen for å selge røkt sild for tre kroner øret på vintermarkedet i Arjeplog. Papirene fra Graddis skysstasjon i 1895 forteller om nesten 300 farende mellom landene. Registrert fra samme år er også seksti lass med varer som fisk, tran, skinn, kjøtt, sukker og mel.
Men også i 1880-tallets dager kunne folk ta seg opp Junkerdalen, krysse grensen over Graddis og besøke broderfolket som ren fornøyelse. I Nordlands Amtstidende 18.8.83 finnes en usignert reiseskildring med tittelen «Godt gjort». Artikkelen skildrer et følge på ni unge mennesker som fra Bodø har startet utflukten med «Dampskip i Sommerrouten» og som i «øsende Regn havnedes om Aftenen i den over 3 ½ Mil fra Junkersdalen liggende svenske Fjeldstue Merkesnæs.»
De farende beskrives som «Turister og ja ogsaa Turistinder». Reisefølget er «lystreisende», bedriver «Sport» og spesielt berømmes «Damerne den Ære at have været de første, der hadde besøgt den svenske Fjeldstue i saadan Anledning.» I Forstforeningens Aarbog fra 1888 skriver skogvokteren Axel Hagemann om buskveksten tystbast «paa Graddisveien ved Kjørrisbro». Graddisveien, et lenge historisk etablert navn.
Under andre verdenskrig ble ferdselsåren over Graddisområdet en livsviktig fluktrute. Ikke minst for de sovjetiske, polske og jugoslaviske fangene som klarte å rømme fra de tyske leirene i Saltdal, men hvor ikke alle overlevde det tøffe fjellklimaet. Rundt 50 000 nordmenn dro nytte av Sverige som nøytralt land under krigen og 4600 av dem kom fra Nordland. Ungdommer fra Salten ble innkalt i Nasjonal Samling sin arbeidstjeneste, men mange dro heller over grensen. Andre tok turen som «lystreisende». Grenseloser i både Skaiti og Graddis utsatte seg for livsfare både for de som virkelig måtte flykte og de som bare var lei av krigens tristesse.
«Lapplandsdoktorn» Einar Wallquist ble et viktig bindeledd mellom den gamle og nye veien mellom Norge og Sverige.
De som nådde frem til Arjeplog med frostskader, epidemier og sult i kroppen ble tatt imot på sjukstugan under kyndig ledelse av «lapplandsdoktorn» Einar Wallquist. I 1965 åpnet Silvermuseet i Arjeplog og samleren, tegneren og forfatteren Wallquist kunne fortsette å ta imot norske gjester. Wallquist med sin beret var også blant dignitetene under veiåpningen 18. juni i 1975. I forkant hadde svenskenes valg av veinavn vært til debatt i norske aviser. Svenskene kalte mellomriksveien for Silvervägen. Dette som en forbindelse til sølvet som på 1600-tallet ble ført fra gruvene på Nasafjell til Piteå.
I oktober 1973 kunngjorde Nordlandsposten i en NTB-melding fra Arjeplog følgende: «Hverken Graddis eller Silverveien men POLARVEIEN». Særlig lang levetid fikk ikke dette navnet. I Nordlandsposten 24.5 1975 skriver svenske Lars Evenström fra samiske Mavas, like over Sulitjelma: «Det hører ingen steds hjemme at den nye mellomriksveien skal hete Silvervegen. Her finnes intet sølv i nærheten».
Siden hverken norske og svenske tollmyndigheter fant det nødvendig med en stasjonær tollstasjon, ble den nye veien også kalt for «Gratisveien». Allerede i april i 1974 hadde Nordlandsposten følgende overskrift: «Graddisveien er blitt Smuglerveien slår svenskene fast. TV-apparater fra Sverige til Norge, brennevins-flom den andre veien». På den tiden var det ikke mulig å kjøpe sterkere saker enn 40 % på Systembolaget, og «plastdunker med hjemmebrent» var populært ifølge Bodø-avisen. Først i 1983 åpnet det norske tollvesenet sin stasjon vis a vis Junkerdal Turistsenter for både toll og tull.
Og apropos tv: Til fotball VM i 1974 hadde min bestefar Sigurd Rusaanes gått til innkjøp av farve-tv. Hver eneste kamp var en sensasjon og den som fikk se Ralf Edströms volley på Vest Tysklands keeper Sepp Maier i regnet fra Rheinstadion i Düsseldorf, glemmer det aldri. Selv ble jeg så stor fan av Åby Ericssons Sverige at jeg ønsket meg en batteridrevet mini-tv til jul, med den ide at da kunne jeg og farsan krysse nyveien over Graddis, og se Sverigekampene fra nærmeste fjelltopp over grensen.
Juleønsket ble ikke innfridd, men Abba og «Waterloo» fikk jeg se og enda mer forstod jeg Sverige som en stormakt på absolutt alle områder fra Björn Borg til Volvo og Saab. Dagen etter Waterloo oppdaget jeg en svenskregistrert bil hos vår nabo «tante Ingrid» fra Jäckvik. Og der var jammen redaktør av denne avis på besøk med sine foreldre. Jeg banket forsiktig på, steg inn i stua og tok hele familien Hofman i handa, bukket og gikk ut igjen uten å si ett eneste ord. Jeg var ni år gammel og starstruck på svensk. Da jeg for noen år siden under Bok&Vandring fikk komme inn i Hofman-gården, fikk jeg også endelig sagt mine ord: Gratulerer med seieren i Melodi Grand Prix!
Tilbake til 18. juni 1975. Min onkel Arne Glorvigen fra Dovre var til stede med sitt Super-8 kamera. På filmen heiser bestefar Sigurd det norske flagget til ære for en rute over kjølen han selv hadde gjort allerede i 1925. Da gikk et helt følge over Graddis for å være med i bryllupet mellom Gerdt Rusaanes og Ingrid Hofman fra Jäckvik. Et av de mange ekteskap som gjennom tiden er inngått mellom saltdalinger og arjeplogare.
Fra bjørkebalkongen leser kung Carl Gustav i manus. Landshøvdingen Ragnar Lassinantti til høyre.
På filmen ser vi en balkong laget av fjellbjørk landshøvdingen Ragnar Lassinatti og en ung kung Carl Gustav som snikleser i manus. Tidenes veiåpning, men filmen er også et minne om at alle de viktige herrer kom per helikopter. Tøft da og en smule harry nå. Og mer harry skulle det bli med det som mange tiår senere skulle bli utrykket for svenskehandelen i bussene på grensen. Etter Covid 19 er grensehandelen flyttet til et av Nordkalottens største kjøpesentre i Jäckvik. Utsøkt chokoladbiskvi til kaffen har de også.
Med pandemien i 2020 ble det stengt over grensene mellom Norge og Sverige. Over natten mistet folk i Saltdal, Fauske og Bodø det gode liv over Graddis. Hyttebyer, alpinanlegg, scooterkjøring, isfiske, stekt falukorv på bål og Norrlands Guld sju komma två var nå kun gode minner og forbannet lengsel. Et av mine sterkeste svenskminner er fra turskirennet Silverloppets tid. Jeg var med som heiagjeng da pappa fra Nordnesbutikken og «jerv Kjell» Hansen fra Skaiti skulle gå de 48 kilometer på ski fra Laisvall til Arjeplog. Etter målgang ventet for meg et stort kulinarisk øyeblikk.
Hele min Silverväg kan spoles tilbake til stoppet på et lite gatukök rett med Sportshallen. Smakseksplosjonen av min første hamburger. I miksen av nötköt, dressing, salatblad, svensk senap og sukkerbrød forstod jeg meningen av mitt Sverige. Og begynnelsen på alt som var mye bedre på den andre siden av svenskegrensen i Graddis.
Kom vi på Dagsrevyen mitt søskenbarn og jeg 18.juni 1975? Vi gjorde ikke det. Men verden over grensen hadde blitt åpna og vi var der. Gratulerer med de første femti år fra Graddisveien til Silvervägen!
Fakta:
1635. Kristinavägen. Året etter de første sølvfunnene ved Nasafjell startet arbeidet på en vei mellom Sillbanássja (Nasafjell) og Piteå. Denne veien ble oppkalt etter dronning Kristina (1626-1689) og fikk navnet Kristinavägen. På denne tiden fantes det ingen offisielle veier i den såkalte “lappmarken”. Den såkalte “färdvägen” var i bruk mellom 1635-1659 og deler av Kristinavägen var i bruk til helt veinettet ble videre utbygd på slutten av 1800-tallet.
1869: Første plan om vei fra Saltenfjorden til riksgrensa. Kostnad 300.000.
1878: Veien gjennom Junkerdalsura ferdig.
1965: Svenske riksdagen og Nordisk Råd vedtar at Mellomriksveien mellom Saltdal og Arjeplog skulle bygges.
1975: 18. Juni innvigdes RV 77 Riksväg 95, Graddisveien, Silvervägen
Av Ronald Nystad-Rusaanes